Tanker i Tekst «Vær nå litt positiv!»

Tanker i Tekst                         07.05.2020

«Vær nå litt positiv!!»

Mange er permitterte i disse dager, mange kommer tilbake til sine arbeidsplasser, sakte men sikkert. Ganske mange kommer nok til å stå uten jobb mot sluttet av året og inn i 2021.
Dette handler om at endel bedrifter nå må rydde opp i rekkene, og om-organisere, så de klarer å drive fremover. Noen kommer også til å «falle av lasset». Vi vet at jo lenger mennesker er uten arbeid, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Kanskje fordi de i utgangspunktet har en sykdom/lidelse som forverrer seg fordi vi er hele mennesker og den fysiske delen av oss reagerer på psykiske og emosjonelle påkjenninger, noe pandemien er.
Vel, det jeg ønsker å skrive noe om, er hvordan vi møter de som av en eller flere årsaker, kommer til å slite fremover, kanskje ramler de inn i en spiral hvor mangel på arbeid øker fokuset på sykdom og sykdomssymptomer gjør at en ikke klarer å komme seg ut i arbeid.

«Hver nå litt positiv da! Du kommer i hvert fall ikke til å få deg jobb med den negative holdningen der!»

Slik reagerer vi ofte, både coacher, veiledere og terapeuter er opptatt av å se det positive, for når vi har fokus på det som fungerer, ja da øker det i mengde. Som privat personer er vi også svært opptatt av det positive for tiden, og det er flott….men..

Greia er at vi ønsker alle mennesker godt, så vi fokuserer vilt på alt det positive, når noen kommer og er fortvilet over permitteringen, og symptomene på den kroniske lidelsen som blir verre med all denne isolasjonen, så er vi så positive som vi kan. «Du har fått kreft ja, jaja, så lenge du ikke får covid-19 så får det vel værra greit».

Jeg må innrømme at jeg og går i den samme «fella» ovenfor mine venner og spesielt mine døtre, og tror ikke da at jeg er den beste vennen, den beste mamma`n eller den beste terapeuten. Jeg klarer å plukke frem og «vri» det meste over på noe positivt, og det er klart, det er nyttig….etterhvert ja, men hva er det vi trenger når vi er nede i en haug med dritt tanker og har det helt rævva, som mange nå om dagen antagelig har det?

Jeg kan ta meg selv som et eksempel, as usual lissom. Etter noen uker i isolasjon trodde jeg at jeg skulle gå på veggen, for meg er det antagelig noe av det verste som kan skje, nemlig å gi meg beskjed om at nå skal du være hjemme….alene!!…i to uker!! OMG!!! Etter en uke var jeg allerede noe nedstemt. Hva trenger jeg da når jeg klager min nød til venninner og familie, hva trenger de som sliter om dagen?

Jo, vi trenger å bli hørt!

Vi trenger å få anerkjennelse på det vi føler, vi har behov for at du bekrefter at du hører hva vi sier, du trenger ikke forstå det, du trenger ikke være enig, men HØR MEG!

Ikke si «Vær nå litt positiv!», la meg få lov til å syte og tyte litt, jeg har behov for at du respekterer at jeg ikke har det noe bra nå. Corona og isolasjon er lissom ikke noe for meg, jeg er ekstrovert og kjenner at kreftene og energien blir borte om jeg ikke snart skal få klenge meg oppå folk igjen. Og ikke fortell meg at andre har det verre, det driter vel jeg i! Jeg ønsker ikke å få beskjed om å skjerpe meg, og heller ikke at jeg bør se det hele i perspektiv, for da blir jeg nok «mer positiv».

Tenk gjennom en episode, du har kjent på dette du også? Når kompisen din begynner setningen med «men» når du akkurat har fortalt hvor kjipt det er at hu der på tinder ikke ville møte deg allikevel. Det er litt sånn at du vil få lov til å henge litt der og syns synd på deg selv, ikke sant? Så kommer den idioten og ber deg om å være positiv, «det er mange fisk i havet», «jada, jeg vet det, men jeg ville gjerne møte akkurat den røya der!»

Vi er i en tid hvor mange sliter, når du tar en prat med venninna di, LYTT først, HØR hva hun sier, så anerkjenner du det hun har sagt at hun føler, da spør du henne om hun ønsker din hjelp til å finne lyspunktene i historien. Deretter kan dere sammen plukke litt i historien, se på den sammen og finne de positive ordene som ble sagt, så vil en ny historie samskapes mellom dere.

I disse tider hvor mange har det tøft, skal vi sammen støtte og bidra gjennom å anerkjenne følelsene til den Andre, og deretter bidra til å se de positive mulighetene? Det er lettere for oss alle å komme oss videre dersom vi blir anerkjent på det vi føler. Dersom vi ikke blir det, men blir overkjørt av positivisme som vi ikke er klare for, da kan vi stritte i mot og det hele tar mer tid og energi.

 

Rita Jacqueline